Fornybar energi har et arealproblem

Konfliktnivået for etablering av landbasert vindkraft har kommet svært tydelig frem den siste tiden. Både på Frøya i Trøndelag og Haram i Møre og Romsdal er store deler av lokalbefolkningen motstandere av ganske beskjedne prosjekter.

Vi sier «beskjedne» fordi de samlet kun vil utgjøre 0,3 prosent av Norges vannkraftproduksjon. Dessverre er de langt fra «beskjedne» når det gjelder arealbruk, og i Norge tar vindturbiner areal som benyttes til rekreasjon.

Det grønne skiftet bæres i all hovedsak frem av et ønske om å redusere verdens utslipp av CO₂. Dessverre opplever vi at det som i utgangspunktet er godt ment, gjennom en overgang fra fossile til fornybare energikilder, har konsekvenser langt utover det som vi frem til nå har forestilt oss.

Vi må se det helhetlige bildet, der arealbruk til energiproduksjon hører med. Enkelt sagt, hvor mye vi får igjen for plassen vi bruker, målt i W/m².

En studie publisert i Energy Policy i 2018 sammenlikner ni forskjellige energityper. Studiens viktigste konklusjon er at fornybare energikilder er betydelig mer plasskrevende i forhold til hvor mye energi de skaper, enn de fossile energikildene, og også langt mer plasskrevende enn kjernekraft.

Årsaken til denne forskjellen er at de fornybare energikildene er langt mindre effektive enn ikke-fornybare energikilder.

Til dette kan man selvsagt innvende at utviklingen ikke lar seg stoppe, og at både sol- og vindkraft vil bli betydelig mer effektive om bare noen få år. Men selv om effektiviteten dobles, vil ikke dette endre bildet nevneverdig.

Befolkningstettheten i Norge er 14 personer pr. kvadratkilometer, som hver bruker 63 000 kWh elektrisk og fossil energi årlig, ifølge Det internasjonale energibyrået. Dette gir et energiforbruk på 0,1 W/m² pr. person.

For å illustrere hva dette betyr: Ifølge Statnett, vil en elektrifisering av dagens fossile energiforbruk i Norge kreve en økt kraftproduksjon på 80 TWh pr. år, hvor Statnett mener vindkraft er det mest aktuelle alternativet.

I så fall må vi tidoble dagens landbaserte vindkraftproduksjon, og ta i bruk nærmere 5.000 kvadratkilometer, eller godt over én prosent av Norges samlede landareal.

Til sammenlikning har Hardangervidda et areal på 3.400 km², mens landbruket legger beslag på i overkant av tre prosent av Norges landareal.

Med den motstanden vi allerede opplever for utbygging av vindkraft på land, kan vi levende forestille oss at det vil føre til et folkeopprør.

Ser vi utover våre grenser, blir situasjonen langt mer utfordrende. EU har for eksempel en befolkningstetthet på over 100 personer pr. kvadratkilometer, og selv om gjennomsnittspersonen har et vesentlig lavere energiforbruk enn i Norge, har de et energiforbruk pr. areal som er fem ganger høyere enn her hjemme (0,5 W/m²).

Det betyr at EU må ta i bruk fem ganger mer av sitt areal enn det som kreves i Norge, med samme andel fornybar, og det innenfor et område som allerede er svært tett befolket.

Det er rett og slett svært vanskelig å lage en kombinasjon av fornybare energikilder uten at det får store negative konsekvenser for natur og mangfold. Kanskje er det på tide å bremse litt opp og tenke seg om en gang til, før vi foretar irreversible beslutninger.