Vi når ikke nullutslippsmålet uten realisme

Verdens energiforbruk er enormt - strømforbruket er bare en liten del av dette

Den store drømmen til mange er at fornybare energikilder skal dekke hele verdens energiforbruk. Å få til dette er ikke lett, og en stor utfordring i klimadebatten er manglende forståelse for de enorme dimensjonene: Det er rett og slett vanskelig å fatte hvor mye energi verden bruker! Strømforbruket er kun en liten andel av dette (se faktaboks).

Vi må altså skille mellom strømforbruk som handler om elektrisitet, og energiforbruk som handler om både elektrisitet og varme. Mesteparten av energiforbruket skjer utenom strømnettet, hovedsakelig til transport og oppvarming, inklusiv varmekrevende stål- og sementindustri som er vanskelig å elektrifisere.

Energiforbruket er så voldsomt at Europas største vindprosjekt, Fosen Vind i Trøndelag, etter endt levetid på 25 år, ikke vil ha produsert mer energi enn det hele verden bruker på fem timer. Fosen Vind består av 277 vindturbiner, 221 km anleggsvei, og produserer 3,6 TWh strøm i året. Det betyr at, for å dekke verdens energiforbruk med vindkraft, må det bygges og kastes fem Fosen Vind hver eneste dag – fra nå og til evig tid.

Energiforbruket må forventes å øke etter hvert som vi blir flere mennesker, levestandarden bedres for verdens fattige, og elektrisitet blir tilgjengelig for de over 900 millioner mennesker som ennå ikke har det. Elektrifisering med fornybart og kjernekraft kan bidra til å begrense denne økningen, fordi det innebærer energieffektivisering i forhold til fossilt, der mye av energien forsvinner som varmetap.

Energiforbruket fordelt på kilder

Forbruket av fossil energi må reduseres på en bærekraftig måte

Fossile energikilder står for hele 86% av det totale forbruket i verden (Figur 1), og det er olje vi bruker aller mest av, hele 100 millioner fat hver dag, nok til å nå rundt ekvator og vel så det hvis fatene ble plassert etter hverandre. Det dekker likevel kun en tredjedel av det totale energiforbruket. Det betyr at et oljefunn i Nordsjøen på 100 millioner fat ikke dekker verdens energiforbruk i mer enn 8 timer.

Parisavtalen innebærer at andelen fossilt i energimiksen må ned, men dette må skje på en måte hvor alle mennesker sikres rett til en tilfredsstillende levestandard, der sult og fattigdom utryddes, og alle får tilgang til pålitelige og moderne energitjenester til en overkommelig pris. En reduksjon av fossilt krever derfor at alternativene er til stede på en skala som gjør det mulig. Det er de ikke i dag, og i 2019 utgjorde sol- og vindkraft bare 1,4% av verdens totale energiforbruk (strøm og annet). Det er altså et godt stykke igjen.

Utfordringen kompliseres ved at oppskalering av fornybart krever omfattende og kostnadskrevende desentralisering av strømnettet, samtidig som verdens befolkning i økende grad sentraliseres i store byer. I tillegg må vi ta høyde for to av de største utfordringene i overgangen til et lavkarbonsamfunn, nemlig fornybare energikilders høye arealbruk og ustabile strømleveranser.

Produksjon av energi krever areal

Ifølge Det internasjonale naturpanelet, er tap av natur en like stor trussel som klimautfordringene, og arealbruk er en av de største utfordringene i omleggingen fra fossilt til fornybart. All produksjon av energi krever dog areal. Hvor mye et land eller en region trenger avhenger av energikilde, befolkningstetthet og energiforbruk.

Norge er et av landene med lavest befolkningstetthet, kun 14 personer per kvadratkilometer. Dette gjør at Norge, til tross for høyt energiforbruk, i snitt bare bruker 0,1 watt per kvadratmeter (Tabell 1). EU, derimot, har et energiforbruk per areal som er fem ganger høyere enn Norge på grunn av langt høyere befolkningstetthet, og i Storbritannia er det hele ti ganger høyere.

Høy befolkningstetthet har konsekvenser: Det kan belyses ved å se på hvor mye vi får igjen for plassen energikildene bruker - krafttetthet - målt i W/m2 (Figur 2). Fornybare energikilder er dessverre langt mindre arealeffektive enn ikke-fornybare energikilder, og krever to til tre størrelsesordener mer plass enn fossilt og kjernekraft, ifølge en studie publisert i Energy Policy i 2018.

Hvor mye areal har vi, og hvor mye vil vi ofre?

Når vi sammenlikner krafttettheten til energikildene med energiforbruket per innbygger, ser vi hvor mye av et lands areal de forskjellige energikildene krever. Arealbruk er spesielt problematisk for land, regioner og byer med høy befolkningstetthet, og det blir fort konflikt om areal som ønskes brukt til andre ting som rekreasjon, bebyggelse og industri (inklusiv matproduksjon).

Denne utfordringen kan vi illustrere med vindkraft: Hvis en femtedel av Norges energiforbruk skal dekkes av vindkraft, krever det 4.200 km2 av tilgjengelig areal – langt mer enn hele Hardangervidda. Kjernekraft ville krevd 32 km2, og gasskraft 16 km2. I Norge dreier ikke diskusjonen seg om matproduksjon, som i mange land kan skje mellom vindturbinene, men om inngrep i norsk natur.

Skulle EU gjort det samme, altså en femtedel vindkraft, vil det kreve 230.000 km2 (5,5%) av alt tilgjengelig areal - tilsvarende to tredjedeler av Tyskland. I Storbritannia ville samme regnestykket bety at 11,5% av landarealet ble dekket av vindkraft. Det høres kanskje overkommelig ut, men tar vi bort bebyggelse, vernet natur og annet, så representerer det en enorm utfordring, enten det dreier seg om matproduksjon, visuell forurensing eller tap av natur.

Men vindturbinene må selvsagt ikke plasseres på land. De kan plasseres til havs, og potensialet er enormt, mer enn 15.000 GW (ca. 60.000 TWh per år) ifølge Verdensbanken (i dag er installert kapasitet kun 30 GW). Havvind er foreløpig i en tidlig utviklingsfase, og det er derfor usikkert hvor mye av dette som vil bli realisert. I veikartet til Det internasjonale energibyrået, IEA, sin nye rapport, Net Zero by 2050, antas det at rundt 10% av dette potensialet er utnyttet i 2050, noe som tilsvarer ti prosent av strømforbruket på det tidspunktet.

Biomasse krever enda mer areal enn vindkraft. Skal vi forholde oss til medianverdiene i Klimapanelets 1,5-gradersrapport, som viser at vi trenger litt over en fjerdedel biomasse i energimiksen innen 2050, vil det for EU kreve mer enn det totale landarealet. Selv i lite befolkede Norge, vil en tredjedel av landarealet måtte tas i bruk. Veikartet til IEA er mer moderat, men de poengterer tydelig utfordringene med økt arealbruk.

Vannkraft på global basis er også svært arealkrevende (men vesentlig mindre i Norge og en del andre land med mange naturlige reservoarer). Det til tross, vannkraft vil være en viktig fremtidig bidragsyter i energimiksen, og Klimapanelet mener det er teknologisk mulig å produsere hele 15.000 TWh per år. Det er nesten fire ganger mer enn dagens vannkraftproduksjon. Likevel det langt fra nok, når vi vet at det totale energiforbruket allerede er mer enn ti ganger høyere, og sannsynligvis vil øke ytterligere. IEAs veikart antar en dobling av dagens vannkraft, altså litt over halvparten av det tekniske potensialet.

Hva da med solkraft, som er minst plasskrevende av de fornybare energikildene? Solinnstråling inneholder mer enn nok energi til å forsyne hele verdens befolkning. Utfordringen er å utnytte denne energien.

Den kjente, og nå avdøde, fysikkprofessoren ved Cambridge, sir David MacKay, gjorde et regnestykke i boken «Sustainable energy – without the hot air» basert på solcellepaneler plassert på tak. Utgangspunktet er at solceller på tak kan produsere inntil 200 kWh årlig per m2 på våre breddegrader. Han fant ut at hver person i Storbritannia i gjennomsnitt hadde 10 m2 med sørvendte tak. Antar vi det samme i Norge, og vi dekker dem med solcellepaneler, så vil det bidra med 5,4 kWh i døgnet per person. Vårt totale forbruk er på 172 kWh i døgnet per person. Solceller på tak kan absolutt bidra, også i Norge, men det er altså begrenset.

På stor skala er det billigere å plassere solcellepanelene på bakken i større solparker, og det er liten tvil om at solenergi vil være en viktig fremtidig energikilde, spesielt for land med rik tilgang på sol. Det er også grunnen til at IEA sitt veikart tilsier at solkraft står for en tredjedel av all strømproduksjon i 2050. Utfordringen for Norge og andre land langt unna ekvator, er store forskjeller i hvor mye energi solen leverer på forskjellige årstider, som kommer i tillegg til døgn- og værvariasjoner. I Norge er solinnstrålingen på vinterstid under under en tiendedel av det den er om sommeren (der hvor det faktisk er sol om vinteren).

Geotermisk energi er litt mindre plasskrevende enn vindkraft, og har potensiale en del steder i verden med høy temperatur i undergrunnen, som på Island. De fleste eksperter tror likevel ikke at geotermisk energi vil bli noe annet enn en liten bidragsyter i energimiksen, og Verdensbanken estimerer det totale potensialet til rundt 500 TWh i året, mens IEA mener det er mulig å installere en del mer enn dette (820 TWh) innen 2050. Det er grunnen til at denne energikilden grupperes sammen med andre energikilder som tidevann, bølgekraft og annet, som samlet utgjør 0,4% av dagens energitilførsel.

Til sammen legger IEA i sitt veikart opp til at 90% av alt strømforbruk i 2050 kommer fra fornybart. Det er utfordrende, ikke minst arealmessig. Totalt tilsier veikartets oppskalering av fornybart at vi tar i bruk et areal tilsvarende hele Norge hvert år etter 2030 dersom vi legger studien fra Energy Policy til grunn. Dette skal skje samtidig som FN-organisasjonene UNEP og FAO setter i gang en global kampanje for å restaurere et område tilsvarende Kina innen 2030 for å bidra til mer matproduksjon, økt naturlig opptak av CO2, bedre motstandsdyktighet mot klimaendringer, samt bedre miljø og levekår for millioner av mennesker. Innen 2050 vil vi altså ha tatt i bruk nesten et like stort område til fornybart som det som skal restaureres dette tiåret.

Vi trenger stabile strømleveranser

Omfanget av fornybart øker stadig, og det er sol- og vindkraft som har den raskeste økningen i prosent. Utfordringen til disse energikildene er at strøm må leveres når vi trenger det – hele året – uavhengig av om solen skinner eller vinden blåser. Stabilitet er en utfordring for alle energikilder som ikke har jevn tilgang til brensel, slik fossilt, biomasse og kjernekraft har.

Kapasitetsfaktor er et mål på stabilitet, og beskriver forholdet mellom oppnådd årsproduksjon og den produksjonen kraftverket ville ha oppnådd med konstant full ytelse gjennom hele året.

I følge Det internasjonale fornybarbyrået, IRENA, leverte solcellepaneler kun 16% av global installert kapasitet i 2020, mens landbasert vind leverte 36% (offshore vind leverte 40%). Dette er i sterk kontrast til kjernekraft, som i 2020 leverte over 90% av maksimal ytelse.

IEA trekker i sin rapport fram energisikkerhet som et sentralt risikoaspekt og mener fleksibiliteten i strømnettet må firedobles fra i dag, til enorme kostnader. Energilagring blir viktig, som for eksempel batteriparker til lagring av overskuddsproduksjon fra vind og sol. Men batteriene håndterer ikke årstidsvariasjoner, og i tillegg er det dyrt, selv om prisen synker raskt.

Data fra sol- og vindparker i Kina viser at prisen for solkraft øker med 60% (2018) dersom litium-ion batteriparker skal kunne erstatte strømbehovet i 4 timer, mens kostnadene for vindkraft øker med 45%. Det gjør disse alternativene dyrere enn alle andre energikilder. Det er heller ikke mulig per nå, hverken fysisk eller økonomisk, å implementere batteriparker på virkelig stor skala, og det trengs derfor en teknologirevolusjon innen batterilagring.

Vannkraft kan brukes som mekanisk batteri, ved at vann pumpes tilbake i magasinene. Dette er billigere, og er den mest brukte lagringsmåten i dag. Slik pumpekraft muliggjør både kort- og langtidslagring av elektrisk energi, og potensialet begrenses av tilgang til vannreservoarer og akseptabelt omfang av naturinngrep.

Kjemisk lagring av hydrogen og bruk av brenselceller vil bidra til mer stabile strømleveranser fra fornybart i fremtiden, i tillegg til å fungere som drivstoff i transportnæringen (se faktaboks). Ifølge IEA sitt veikart til nullutslipp, må hydrogenproduksjonen seksdobles og i hovedsak skje ved energikrevende elektrolyse, som vil kreve en femtedel av all energi i 2050. Generelt for de fleste lagringsformer, er at de fordyrer strømleveransene vesentlig.

Et bidrag som reduserer behovet for lagring, er etablering av internasjonale supergrid med strømkabler som krysser landegrenser. For eksempel kan overskudd av solkraft eksporteres fra solrike Spania til mer solfattige Norge når det trengs. I EU planlegges slike grid, men konseptet er ikke uten utfordringer, noe striden om strømkabelen Northconnect fra Hardanger til Skottland er et eksempel på. Det vil koste mye, kreve lokal aksept, og må sees i lys av landenes egne utfordringer med å bli selvforsynt med ren strøm – de har nok med seg selv. Men supergrid har absolutt potensiale til å bidra i riktig retning.

I dag stabiliseres strømleveransene fra sol- og vindkraft hovedsakelig ved å ha tilgang til alternative kraftanlegg som raskt kan justeres ved behov, slik som gass-, kull- og vannkraftverk. Utfordringen er at disse blir stående ubrukt deler av tiden, noe som øker kostnadene og senker investeringsviljen til private investorer. I tillegg forårsaker de fossile kraftverkene økte klimagassutslipp, noe som er en utfordring for mange land med høy andel fornybart i energimiksen, slik som Danmark og Tyskland.

Stabilisering ved energilagring, bygging av strømnett, samt fleksibel utnyttelse av alternative energikilder representerer integreringskostnader. Disse er en viktig del av totalbildet når fornybart øker i omfang, og en studie i Renewable Energy viser at de kan utgjøre så mye som 50% av produksjonskostnadene til sol- og vindkraft ved høy (40%) andel i energimiksen.

Fornybart og batterier har høyt forbruk av materialer og kritiske råvarer

Behovet for materialer må heller ikke undervurderes når vi skal vurdere de forskjellige energiformene. På grunn av sin lave krafttetthet, bruker fornybart svært mye materialer, altså ikke-fornybare ressurser, til bygging av kraftverkene. En del av dette er definert av EU som kritiske råvarer, og de uttrykker bekymring for tilgangen av disse. Det skyldes ikke minst at så mye som fire femtedeler av sjeldne jordartsmineraler og -metaller produseres i Kina, som derved har full kontroll over tilgangen. Makten de har ble greit illustrert i 2010 da Kina innførte eksportbegrensninger på disse råvarene, med den konsekvens at prisene gikk i været (Rare Earth Trade Dispute).

Batterier og elektriske motorer bruker mye sjeldne metaller som kobolt, litium, neodym og dysprosium. I følge forskere ved Natural History Museum i London, vil en elektrifisering av verdens bilpark innen 2050 kreve at årlig produksjon av neodym og dysprosium økes med 70 prosent, koboltproduksjonen økes med 350 prosent, mens verdens kobberproduksjon dobles.

I sitt nullutslipps-veikart, legger IEA opp til et femdoblet behov for metaller og mineraler, mens behovet for grunnstoffer som nikkel, kobolt, grafitt og litium må økes flere titalls ganger fra i dag. IEA er tydelig på at dette kanskje ikke er mulig og må sees i lys av menneskerettigheter og politisk ustabilitet.

Når det gjelder materialforbruk generelt, kommer kjernekraft best ut av alle energikildene. Materialforbruket til fornybart er ti til tjue ganger høyere, noe som betyr at en drastisk oppskalering av fornybart fordrer en voldsom vekst i gruvedrift med de utfordringer det innebærer. Det inkluderer at det typisk tar ti år eller mer å åpne en gruve som skal utvinne disse råstoffene.

Fremtidens energimiks må bestå av mer enn fornybart

Fornybart vil uten tvil være en nødvendig og viktig bidragsyter i fremtidens energimiks, men det er svært vanskelig å se for seg at fornybart vil dominere allerede midtveis i dette århundre, slik IEA sitt nullutslippsveikart legger opp til. Rapporten tilsier at to tredjedeler av energitilførselen i 2050 må være fra fornybart, men må sees i lys av praktiske og økonomiske utfordringer, i tillegg til store negative konsekvenser for natur og miljø. De fleste klimaforskere er i dag enige om at det ikke er mulig å nå 1,5-gradersmålet.

Gjennom Parisavtalen har vi forpliktet oss til å holde temperaturstigningen under 2 grader. Det gir oss fram til 2070 for å bli karbonnøytrale, noe som er langt mer realistisk enn 2050. Det krever, etter vår mening, at vi inkluderer to svært relevante energikilder i energimiksen, nemlig kjernekraft og naturgass (på sikt med karbonfangst og -lagring). Vår mening faller kanskje ikke i god jord hos mange, men da blir spørsmålet hva som er viktigst – å nå nullutslippsmålet, eller utelukke visse energikilder fordi man «ikke liker dem». Alle energikildene har sine utfordringer, og det dreier seg i stor grad om å minimere ulempene ved å se på totaliteten.

Kjernekraft har et ufortjent dårlig rykte

Kjernekraft er omdiskutert, men har de laveste utslippene av klimagasser, arealbruken er en brøkdel av fornybart, materialforbruket er klart lavest, og kraftleveransene er de mest stabile av alle energikilder - i rak motsetning til sol- og vindkraft. Helsemessig er kjernekraft beviselig minst like trygg som sol- og vindkraft.

Bekymring rundt kjernekraft er typisk knyttet til frykten for ulykker og håndtering av radioaktivt avfall. Kjernekraftulykker er riktignok de dyreste, men ikke de dødeligste. Den tvilsomme «prisen» går til vannkraft, mens vindkraft står for de hyppigste ulykkene.

For å sette det i perspektiv, så dør det omtrent like mange i trafikken hver eneste dag, som totalt har mistet livet på grunn av stråling fra kjernekraftulykker, uten at vi slutter å bevege oss i trafikken av den grunn. Moderne kjernekraftverk er dessuten av en annen sikkerhetsmessig kvalitet enn de som ble bygget i Tsjernobyl og Fukushima.

Alle energikilder produserer avfall, hvorav deler er klassifisert som potensielt helseskadelig dersom det ikke håndteres riktig.  Det er ikke mulig å vite hva som vil ta flest liv i framtiden av små mengder svært farlig avfall eller store mengder mindre farlig avfall - det avhenger av håndteringen.

For eksempel: Kjernekraft og solkraft har så langt i historien produsert omtrent like store mengder avfall, rundt 250.000 tonn. Men kjernekraft har produsert over tretti ganger mer strøm. Framover vil avfallsmengdene fra solkraft øke dramatisk, og ifølge IRENA kan mengdene fra solcellepaneler nå 78 millioner tonn innen 2050, hvorav noen prosent klassifiseres som farlig avfall i form av indium, gallium, selen, kadmium, tellur, bly med mer. Kjernekraft produserer suverent minst avfall av alle energikildene.

En omfattende ny rapport utarbeidet av EUs vitenskapspanel (JRC) konkluderer med at kjernekraft har mange fordeler og ikke større ulemper enn fornybart, og derfor bør innlemmes i EUs taksonomi som en bærekraftig aktivitet. Rapporten har vurdert spesielt trygghet og håndtering av farlig avfall. Konklusjonen er at eksisterende kjernekraftverk er like trygge som fornybart, mens nye kjernekraftverk er enda tryggere og har den laveste dødeligheten av alle energikilder.

Vitenskapspanelet mener også at de små mengdene farlig avfall kan håndteres på forsvarlig måte ved å begrave det som ikke kan gjenbrukes i underjordiske lagre. Skulle avfallet lekke i fjern fremtid, så vil stråledosene være langt lavere enn både det som er tillatt og den naturlige bakgrunnsstrålingen, altså ufarlig. Ifølge panelet, bidrar solide regulativer til at risikoaspekter knyttet til våpenproduksjon og terror kan håndteres med de sikkerhetsrutinene som allerede er etablert i EU i dag.

Mange mener at kjernekraft er dyrt, men ofte trekkes det frem ekstreme eksempler med lang byggetid og store kostnadsoverskridelser. Og mens det er riktig at byggekostnadene for kjernekraft har økt noen steder, som i USA, så har de falt andre steder, som i Sør-Korea. Vi må forholde oss til gjennomsnittsverdier, og globalt har disse ikke økt dramatisk over tid.

Uansett er byggekostnader bare en del av kostnadsbildet, og for å si noe om strømpriser, så må vi forholde oss til hele livsløpet, og se på samlede kostnader i forhold til total mengde strøm produsert. Det internasjonale energibyrået (IEA) har gjort nettopp det, og deres siste rapport viser at kjernekraft i 2025 vil være dyrere enn sol- og vindkraft (men kun hvis vi ignorerer integreringskostnadene, noe vi ikke bør), billigere enn vannkraft og biomasse, og ikke minst billigere enn fossilt dersom verden enes om en karbonavgift på 30 dollar per tonn.

Det å beregne kostnader er dessverre en lite presis vitenskap fordi det er så mange kompliserende faktorer. Men når land som Kina, India, USA og Storbritannia velger å satse på kjernekraft, så forteller det et annet bilde enn at sol- og vindkraft alltid er billigst. I tillegg har sannsynligvis disse landene sett behovet for stabile strømleveranser, og verdsetter arealbruk, inklusiv urørt natur. Dette kan kanskje forklare hvorfor Kina planlegger å bli verdens største produsent av kjernekraft i løpet av dette tiåret.

Kjernekraft har like fullt et stort potensial for effektivisering, ikke minst for Europa og USA, som dessverre har mistet mye av byggekompetansen de tidligere hadde. Da kjernekraft hadde sin storhetstid, ble det på det meste bygget tilsvarende 30 1-GW reaktorer på ett år (1984). Hadde vi gjentatt det, og startet nå, så kunne vi tredoblet dagens antall kjernekraftverk innen 2050, som er omtrent det Klimapanelet mener må til. Denne gangen er det ikke Frankrike eller USA, men Kina som sitter i førersetet.

Ser vi på det totale fotavtrykket på helse, klima, økonomi, natur og miljø, så kommer kjernekraft suverent best ut, nesten uansett hvordan man vekter de forskjellige parameterne (Tabell 2). Dette strider mot manges oppfatning, men vi mener det er en oppfatning som i større grad styres av følelser enn fakta. Derfor mener vi det er skuffende at nullutslipps-veikartet til IEA kun legger opp til en dobling av dagens kjernekraft. Det både kunne og burde vært langt mer til fordel for energisikkerhet, natur og miljø.

Og for å gjøre det helt klart: Det gir liten pris-, klima-, miljø- og helsemessig mening å stenge ned operasjonelle og godt drevne kjernekraftverk. Og forlenges levetiden til eksisterende kjernekraftverk med 10-20 år, så vil disse levere den klart billigste strømmen.

Naturgass blir viktig

Av fossile energikilder er kull den klare verstingen med høye utslipp, mye luftforurensing, høyt forbruk av brensel og mye askeavfall. Olje er bedre enn kull, men har like fullt høye klimagassutslipp og forurenser mye. Allikevel vi olje være viktig innen transport, tungindustri og oppvarming fram til vi har alternativer.

Til sammenligning har naturgass lavere pris, mindre utslipp og høyere effektivitet, noe som gjør denne energiformen langt bedre egnet til strømproduksjon enn olje. Dette er viktig å forholde seg til når verden skal elektrifiseres. Ikke minst er det viktig for Norge, som i løpet av de siste tjue årene er gått fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon. Vi produserer i dag mer gass enn olje.

Naturgass fra Norge vil, i en overgangsfase, være et viktig og kostnadseffektivt bidrag for å nå nullutslippsmålet fordi: Gass som erstatter kull i kraftproduksjon reduserer klimagassutslippene med minst 50% ifølge en artikkel publisert i Nature Climate Change. Dette ser vi når nasjoner som øker sin andel av gasskraft på bekostning av kullkraft («coal to gas switching»), opplever en drastisk nedgang i CO2-utslippene.

USA er et godt eksempel på dette, og i Storbritannia har naturgass som erstatter kull vært den viktigste årsaken til den kraftige nedgangen de har hatt av klimagassutslipp. Mye av gassen kommer fra Norge. I tillegg redder det liv ved at luftforurensing, som årlig fører til for tidlig død av syv millioner mennesker, reduseres. Dette ser vi blant annet i Kina, hvor byer som Beijing har innført forbud mot bruk av kull- og vedfyring i hjemmene til fordel for naturgass. Slik har de klart å redusere partikkelforurensningen med en tredjedel på fem år. 

Naturgass har beviselig et minst like lavt samlet fotavtrykk på klima, helse, økonomi, natur og miljø som fornybart dersom man vekter disse parameterne likt (Tabell 2). Det er det naturligvis ikke gitt at man skal, og på grunn av relativt høye klimagassutslipp gir det mening på sikt at gasskraft kombineres med karbonlagring. Ifølge Klimapanelet, vil dette redusere CO2-utslippene med 80-90%, til et nivå som er lavere enn både vannkraft og biomasse. Og da er ikke naturgass lengre bare et alternativ i en overgangsfase, men kan bli en viktig del av vår framtidige energimiks, og derved bidra til å tilfredsstille verdens enorme energibehov. Vi tror det blir vanskelig uten.

IEAs veikart for nullutslipp tar utgangspunkt i en 55% reduksjon av dagens naturgassforbruk, noe som tilsier at naturgass vil utgjøre litt over en tiendedel av totalen i 2050. Det er en halvering fra i dag, men fordi veikartet inneholder så mange og store utfordringer, mener vi verden vil være tjent med å bruke gass aktivt til å erstatte kull, og tillate en noe høyere andel i energimiksen i 2050.

Nullutslippsmålet kan nås om vi lytter til fakta

Mye av det som er skrevet i denne artikkelen oppleves trolig både ubehagelig og kontroversielt for mange. Men det er dette vi må forholde oss til når fremtidens energimiks skal etableres. Fornybart har mange fordeler, men også klare ulemper. Vi vil være tjent med å akseptere at det ikke er mulig å tilfredsstille verdens økende energibehov med fornybart alene. Energiforbruket vårt er rett og slett for stort, og utfordringene for mange.

Samtidig er det helt sentralt at verdens energietterspørsel tilfredsstilles, ikke minst for å kunne takle klimautfordringer som kommer uansett om vi når nullutslippsmålet eller ikke. Så langt har tilgang til energi gjort at det meste i verden blir bedre, selv om mange tror det motsatte. Vi har blant annet opplevd en dramatisk nedgang i ekstrem fattigidom, og håndterer i dag naturkatastrofer bedre enn noen sinne. Vi skal derfor vokte oss vel for å iverksette tiltak hvor vi risikerer å snu denne trenden.

Vi mener at noe av det viktigste vi kan gjøre framover, parallelt med energieffektivisering og akselerering av fornybart, er å akseptere kjernekraft og naturgass som sentrale bidragsytere i energimiksen. Disse energikildene bidrar nemlig til reduserte klimagassutslipp, samtidig som de har stabile strømleveranser med minimale konsekvenser for natur og miljø. Vi bør ta dette inn over oss dersom målet er å bli karbonnøytrale på en tilstrekkelig bærekraftig måte.