Vi må sette pris på naturen – bokstavelig talt

Vi er i ferd med å enes om karbonavgift, men vil ikke ta stilling til en naturavgift. Det bør vi gjøre før det er for sent.

Et av de viktigste tiltakene for å redusere klimagassutslippene er innføring av karbonavgift. I Norge er det nå stort sett enighet om en nasjonal avgift på 2000 kroner pr. tonn CO₂ innen 2030. Oljebransjen løser utfordringen ved å hente strøm fra land, og vil trenge minst 15 TWh i året. Det blir billigere enn å betale karbonavgift.

Prosessindustrien har sagt de årlig trenger 56 TWh til omstillingen, og Statnett mener en fullelektrifisering av Norge krever 80 TWh, forutsatt omfattende energieffektivisering. Bransjeorganisasjonen Norwea er tydelig på at elektrifiseringen vil kreve flere landbaserte vindturbiner.

Elektrifiseringen kommer altså ikke uten konsekvenser, og naturen står på spill. FNs naturpanel mener tap av natur er en like stor trussel som klimaendringene. Hvis dette er riktig, så burde klima og natur veie like mye på vektskålen. Det ser ikke ut til å være tilfelle nå.

For å rette opp i ubalansen, bør derfor en karbonavgift motvektes med en naturavgift. Og det bør skje raskt: Vi sikter mot nullutslipp innen 2050, og dersom dette skal nås ved en rask og dramatisk oppskalering av fornybart, så vil det fort føre til raske og dramatiske inngrep i naturen.

Det meste av jordens landareal er allerede berørt av menneskelig aktivitet, og i Norge blir det stadig mindre urørt natur (mer enn en km fra tekniske inngrep). Det er i konflikt med FNs bærekraftsmål nummer 15, som handler om livet på land. Der omtales spesielt det å stanse og reversere landforringelse, samt stanse tap av artsmangfold. Det er imidlertid ikke bare planter og dyr som rammes.

Urørt natur har også verdi for oss mennesker ved at den nettopp er urørt, og visuell forurensing av for eksempel vindturbiner er problematisk og konfliktskapende. Denne problemstillingen ble tidlig brakt på banen av en av Norges fremste naturforkjempere, Kurt Oddekalv, som var opptatt av at vi skulle bevare vårt vakre og ville Norge.

Konflikten mellom klima og natur skyldes det voldsomme arealbehovet til fornybar energi, hele to til tre størrelsesordener høyere enn for eksempel kjernekraft, noe flertallet i MDG ser ut til å ha forstått når de på siste landsmøte vedtok å støtte denne energikilden.

Det store behovet for areal gjør at vindanlegg gjerne må plasseres i urørt natur. Her skal det bygges anleggsveier, installasjoner og strømnett. Og skal Equinor og prosessindustrien sine strømbehov dekkes av landbasert vindkraft, krever det et areal større enn Hardangervidda. Det er ikke sikkert vi ønsker det, i hvert fall ikke uten at det koster penger.

I 2015 la Grønn skattekommisjon frem et forslag om å innføre en naturavgift, nettopp for å bevare biologisk mangfold. Dette ble behandlet i stortingsmelding 28 i fjor, hvor regjeringen konkluderte på side 76 at en slik naturavgift ikke skal vurderes på nåværende tidspunkt. Begrunnelsen er behov for nærmere utredning, men uten å si noe om når eller hvorvidt det skal skje.

Vegringen er kanskje forståelig i lys av konfliktene en slik utredning vil medføre, men det ikke sikkert vi har råd til å vente.

Vindbransjen og kommunene har forstått at en naturavgift kanskje må til for at aktørene skal få fortsette, men deres forslag er å la inntektene fra en slik avgift gå til kommunene. Det er ikke nødvendigvis en god idé, ettersom vår natur er et felles gode, og vi risikerer hestehandler i gråsonen. I stedet bør avgiftsinntektene brukes til å forvalte norsk natur som helhet.

WWF er konkrete i hvordan en slik naturavgift kan etableres. De mener avgiften må reflektere kostnaden ved å restaurere naturen til opprinnelig tilstand, inklusivt antall arbeidere, selve tiltakene og tiden det vil ta. De viser til at verdien av naturgoder globalt estimeres til 120–140 tusen milliarder dollar, hele 1,5 ganger verdens globale brutto nasjonalprodukt.

Natur er altså verdifull, og en naturavgift vil i mange tilfeller kunne koste mer enn det finansielle aktører er villige til å betale. Kanskje er det nettopp det vi trenger, også for å vurdere den reelle nytteverdien ved for eksempel elektrifisering av sokkelen, dersom det krever at vi bygger flere vindturbiner i naturen.

Norges bidrag til å nå nullutslippsmålet er naturligvis viktig, men må også sees i lys av at våre utslipp kun utgjør en tusendel av de globale utslippene. For naturens ve og vel er det derfor ikke sikkert alle tiltak skal iverksettes for enhver pris, eller for å vise hvor flinke vi er.

Det grønne skiftet forutsetter bærekraftig utvikling, som ifølge FN vil si at vi dekker dagens behov på en måte som ikke ødelegger for fremtidige generasjoner muligheter til å få tilfredsstilt sine behov. Fravær av en naturavgift gjør at vi risikerer nettopp å ødelegge for fremtidige generasjoner.

En rask innføring av en slik avgift vil kunne bidra til å motvirke dette. Det blir ikke enkelt, men det bør være fullt mulig. Og det haster.